Uunngåelig, hvis du må reise med maxi-taxi gjennom Buzau, må du ha noe mer spesiell. Enten faller håret ut av nesen på grunn av noen som har glemt eller ikke vet hvordan man bruker såpe og deodorant, eller så havner du i et bilvrak som ved første jettegryte reiser et støv på innsiden slik at du ikke ser på deg selv som en mann med stol lenger, eller så støter du på en dømt manelistsjåfør og soner straffen med ham (i hvert fall for ham, hvor du skal gå av).
I dag, da jeg kom fra foreldrene mine, kom jeg over en bestemors bil. Luften pustet og en sjåfør hørte på Europa FM på mute. Uunngåelig fikk jeg en kort dialog mellom damer (sannsynligvis naboer) som var rundt 35-40 år hver.
– Jeg fortalte deg det han så etter deg i går kveld o hvit bil med to menn i?
– jeg vet…det var Daniel. Han ringte meg. Men du vet ikke lenger…bilen fant meg ?
– … pai…Jeg vet ikke. jeg vet…?
Lykken min var at etter en stasjon måtte jeg gå av. Jeg kunne ikke annet enn å le.
