Gandul Prea Indraznet. Ceva din vremea cafenelei. Momente in care gandurile erau lasate sa zburde libere.

– Alo? Popescu sunt. De la Comisia pentru Omologarea Diminetilor de Cacao. Aveti bunavointa de a ne spune daca aveti o atare dimineata?
– Piss off, E.!
– Au! Ce’aci?
– Exceptional. Ce vrei?
– Vii la concert diseara?
– Nu pot, mi-am rupt coloana vertebrala. Intr-un Gand Prea Indraznet.
– Ceeee???
– Mai, baiete, tie iti trebuie rau o vizita la ochist. De vreo doua minute baietii de la props au inlocuit bannerul cu “dialog” cu asta, pe care scrie mare, pentru d’astia ca tine – M O N O L O G.

Ce ziceam? A, da. Ca mi-am rupt coloana vertebrala.

Cafeneaua.

Intrebare pentru cititorii mei inexistenti. De cate ori iti poti rupe coloana vertebrala in ganduri prea indraznete? Cineva din spate protesteaza revoltat: Huoo!! Cacialma!!!
Ok, ok. Nu stiu daca e rupta. Juratii delibereaza de vreo cateva ore. O fi semn bun sau rau? Poate e doar reumatismul si d’aia doare. Bla, bla, bla…

Si Gandul Prea Indraznet a zis asa: “Ce-ar fi daca eu si cu el am fi mai mult decat doi necunoscuti care, din cand in cand, se aseaza obositi pe aceeasi banca, in acelasi parc?”.

Gandul Prea Indraznet vine dintr-o familie foarte numeroasa. Unul dintre fratii lui, l-a-ntrebat intr-o seara, mai demult:

– Oare Omu’ Acela, de care zicea strabunicul, chiar exista?
– Care? zise curios Gandul Prea Indraznet.
– Ala. De care povesteste mereu. E un om ca toti oamenii, dar nu chiar.
– “Un om ca toti oamenii, dar nu chiar”??!!
– Da. Ai timp? Sunt cam multe de spus…
– Am, am, raspunse Gandul Prea Indraznet, tragandu-si scaunul mai aproape de-al fratelui sau.
– Omul asta… stie sa fie. Intelegi? Asta e mare lucru, iti spun eu. Stie sa strige ca e. Omul asta isi iubeste timpul. Stie sa-l faca DOAR AL LUI. Si stii ce face timpul atunci? Ingheata! Da, da, nu te uita asa la mine. Ingheata. De surpriza, de dorinta, d’aia ingheata. Ceasurile se opresc din ticaiala. Zgomotele tac rusinate. Iara oamenii din jur intepenesc acolo unde sunt, fara macar sa stie asta… Hei! Hei! Ce faci? Unde pleci?
Da han skyndte seg til døren, svarte den for dristige tanken:
– Jeg går til henne. Jeg vil be ham om tillatelse til å dra herfra. Og hvis han ikke lar meg gå, drar jeg likevel.
– Vente! Ikke! Hør på meg! Du er ikke klar til å bli... Ekte..

Men han var ikke lenger... Han var ikke lenger en Too Daring Deed. Han hadde løpt så fort mot den mannen at han hadde snublet over terskelen og holdt seg der, mellom to verdener, inert.

Hun samlet det fra støvet senere. Han pakket den inn i en tåre, så den ikke skulle være kald, og la den på den midterste hylla, der alle de for dristige tankene sover stille.